Jotunheimen rundt på sykkel

Det er ikke mange idretter en får mulighet til å kombinere jobb og fritid, eventyr og trening, opplevelser og prestasjoner, men sykkel er en av de sportene. Jeg kom inn i sykkelsporten ved en tilfeldighet og etter første utfordring var jeg utelukkende på utkikk etter flere. Jeg oppdaget fort at sykkel gav en unik mulighet til å oppdage, utfordre, trene, tilbringe tid i friluft og møte nye mennesker. Jeg startet å sykle i en alder av 23 år og hadde aldri sett for meg den reisen jeg har fått være en del av. Det som startet med en utfordring om å sykle Lillehammer-Oslo utviklet seg til et eventyr og en karriere på sykkelsetet.

Jeg kom ikke inn i sporten med et ønske om å bli verdens beste. Jeg hadde faktisk ingen forventninger i det hele tatt. Hele reisen har handlet om å utfordre meg selv, noe som hele tiden har tatt meg et steg videre. Gjennom å ta sjanser og benytte meg av mulighetene på min vei har jeg også fått oppleve en hel del. Jeg har fått deltatt i noen av verdens største sykkelritt, jeg har fått representere landslaget i mesterskap og jeg har kunnet krone meg med tittelen som Norgesmester i individuell tempo. Misforstå meg rett, dette har ikke kommet gratis. Prestasjoner, landslagsplass og proffkontrakter har vært resultat av hardt arbeid, men det harde arbeidet har hele tiden vært drevet av lysten og kjærligheten til sporten.

I løpet av min sykkelkarriere har jeg lært mye om det å trene strukturert. Det er essensielt å lære seg å kjenne sin egen kropp, sine egne begrensninger, men ikke minst hele tiden ønske å utnytte potensialet og presse grenser. På sykkel er mengde en viktig del av treningsopplegget. Mengde på sykkel gir god mulighet for å dra på eventyr og det har vært en av min yndlingsaspekter i sporten. Konkurransene kan vare i mange timer og over flere dager. Det er nettopp derfor mengdetreningen er så viktig. Det er rett og slett for å venne kroppen til å tåle å tilbringe timevis over flere dager på sykkelsetet. Og ikke minst lære seg å innta næring under langvarig aktivitet, høy intensitet og fylle på i forkant og etterkant. Det er helt essensielt for å tåle den enorme treningsbelastningen. Ernæring blir ekstra viktig når kroppen skal prestere over lang tid med stor belastning og timing av ernæring er også en del av treningen og noe utøvere må erfare effekten av for å forstå omfanget. Ernæring må optimaliseres og trenes på for at kroppen skal kunne utnytte effekten maksimalt.

De siste årene har sommerferien for meg ofte blitt en kombinasjon av treningsleir og opplevelser. På denne måten har jeg kunnet kombinere fritid med en sykkelkarriere og likevel kunnet bruke tid med venner og kjente. I sommer har en av høydepunktene vært Jotunheimen rundt. Riktig nok i komprimert lengde sammenlignet med rittet, men desto flere høydemeter. Turen ble på totalt 311km og 5600 høydemeter. Vi brukte 13,5t effektivt og hadde to litt lengre pauser, samt noen småpauser med litt utstrekking av ben og rygg. Med så mye klatring blir belastningen ganske stor og det føltes nødvendig å gi kroppen noen pustepauser innimellom.

https://www.komoot.com/tour/406654566

Vi startet turen kl 06:15 i Vang og syklet først over Skammestein til Beitostølen. På Beito stoppet vi for en teknisk konsultasjon på Intersport og en kopp kaffe. Deretter syklet vi i lett motvind over Valdresflya og ned til Lom. Ca 8km før vi ankom planlagt pause i Lom gikk jeg på en liten smell etter å ha drukket alt for lite. Dette til tross for at jeg var forberedt på både distanse og varme. Det førte til at jeg måtte stoppe og fylle flaskene i elva fort jeg rett og slett følte meg dehydrert. Vel fremme i Lom hadde vi planlagt stopp på Bakeriet i Lom selvfølgelig. Kanskje Norges beste boller? Bolleglade som vi er og med 160km i bagasjen kjøpte vi en sandwich og to boller hver. Damen i kassen spurte høflig om noe skulle medbringes. Vi takket kontant nei, ba om to Farris og to kaffe og satte oss ned på et av bordene utenfor. Vi ble sittende i ca 20 minutter der vi fortæret både sandwich og en og to boller før vi ryddet bordet og to fatt på Sognefjellet og siste halvdel av turen. Det ble en tøff start med 25 varmegrader og mer eller mindre 2t klatring. Vell oppe ved Sognefjellshytta passerte vi Norges skiforbunds smøretrailer og hele landslaget som fartet rundt på snødekte fjell. Vi suste vider ned til Turtagrø vel vitende om at vi fortsatt hadde 1500-2000hm igjen å forsere før vi var ferdige. Turen opp fra Turtagrø før nedkjøringen til Øvre Årdal ble svært krevende etter allerede å ha lagt bak oss over 200km. I mitt hodet var vi på toppen av Tindevegen ferdig med de verste stigningene. Det skulle vise seg at min kalkulasjon var noe feil. Jeg har ved en tidligere anledning syklet Tyin-Øvre Årdal, men da kun tur/retur og ca 1ookm totalt. Aldri før har jeg syklet 300km og aldri før har jeg klatrer 800hm på slutten av en slik tur. Etter å ha sust ned til Øvre Årdal passerte vi, inn i siste klatring for dagen, veiskiltet som kunne informere om at det var 31km til Tyin. 31km i vårt perspektiv den dagen var som et steinkast. Trodde jeg. Det tok ikke veldig mange svingene oppover før jeg røk på min 6. energibar for dagen. ½-1 i timen sammen med et godt måltid i Lom. Jeg hadde innstilt meg på maks 10km klatring og 500hm sammenhengende, men innså fort at vi hadde langt flere høydemeter og kilometer enn det før vi var oppe på Tyinfjellet. En real mental smell er en underdrivelse og jeg måtte kjempe for hvert eneste tråkk oppover. På dette tidspunktet var det kun to faktorer som spilte inn. Vilje og tråkke. Min eneste veil til mål, uansett hvor tregt det måtte gå, var å ta et tråkk av gangen. Og det gjorde jeg. Bakken virket evig lang og for hver eneste sving tenkte jeg «Dette MÅ være siste» før jeg rundet svingen og så 10 nye. Da jeg endelig innså at terrenget flatet ut var jeg så mentalt langt nede at terrenget ikke lenger spilte noen rolle. Selv ikke da vi knakk over og begynte nedkjøringen tilbake til teltplassen hadde jeg energi til å tråkke på. Jeg benyttet meg heller av muligheten til å bruke tyngdekraften til min favør for det som føltes som første gang denne dagen. Med 311,48km og 5672hm på klokka svingte vi inn der bil, telt og Firepot risotto og bolognais ventet oss. Sjeldent har turmat smakt bedre enn på dette tidspunktet og sjeldent har jeg vært mer takknemlig for at alt som kreves er å varme opp vann for så å vente på ferdig middag.

Takk for turen!